HELGE LEIKANGER.
Siste utgave av landets største nyhetsmagasin, Der Spiegel, har en forside som er prydet av fallerte monstermøller, og raserte overføringslinjer.
I en lang, grundig artikkel, konstaterer forfatterne at det største politiske prosjektet siden gjenforeningen, Die Energiwende, truer med å feile.
Die Energiewende har «kostet Tyskland 300 milliarder kroner årlig. Resultatene har uteblitt. 29 000 vindmøller leverte i 2018 bare 3,2 prosent av Tysklands totale energiforbruk, mens olje, gass og kull fortsatt stod for nesten 80 prosent,» skriver Jan Herdal.
Det hele ble altfor dyrt og kostbart, og den tyske energipolitikken var bygd på ønskedrømmer, som har hatt lite med realiteter å gjøre.
For det er noe med fysiske lover. Og termodynamikkens lover, bryr seg lite om ønskedrømmer.
Den tyske riksrevisjonen slår altså fast at energiprogrammet har kostet 160 milliarder euro, bare de siste fem årene, uten at det er i nærheten av å nå sine mål.
CO2-utslippene er blitt bare ubetydelig redusert, og tyske innbyggere, som opprinnelig var svært positive til prosjektet, opplever det nå som feilslått, urimelig og usosialt.
Men tyskerne vet råd, for mens tysk vindindustri nå stagnerer tilnærmet fullstendig, vil tyske investorer og politikerne i Norge, i stedet forsøke å tvinge fram enda mer av denne ødeleggelsen også i norsk natur, med stadig større vindindustrianlegg. Med de enorme konsekvensene dette umiddelbart får for uberørt norsk natur, og naturen der materialproduksjonen til vindmøllene foregår, området der man om noen år skal kaste de enorme mengdene med avfall når de utslitte vindmøllene skal kasseres, og sist men ikke minst, selvsagt også for norsk dyreliv gjennom hele driftsperioden.
Dette har hittil vært ganske grei skuring, siden mesteparten av den politiske venstresiden, og deler av høyresiden, er blitt nyfrelste og har fått CO2-fobi, i klimagudens navn, i kampen mot plantenæringen CO2.
En kamp der tilsynelatende alle midler er lov, til og med å ødelegge store mengder med helt urørt natur, og drepe fugler, dyreliv og innsekter i et enormt omfang, samt forsøple og forurense naturen med avfall etter både produksjonen av vindmøllene, og avfall etter de utrangerte vindmøllene i seg selv.
Som jeg har skrevet om tidligere, tilsvarer bare glassfiber-avfallet som vil komme om noen år, etter bare 1 av de store vindmølleparkene som er planlagt bygget i Norge, ca 50 000 15 fots plast/glassfiber båter.
Hvor skal man så kaste dette enorme berget av vindmøllerotorer?
Etter hvert som stadig flere får øynene opp for den paradoksale galskapen, øker heldigvis protestene mot dette stadig mer i omfang, også i Norge.
Så disse prosjektene kan fort komme til å bli svært kostbare. Ikke bare økonomisk, men også politisk.
https://steigan.no/20…/…/den-tyske-vindkraftboomen-er-over/…
Følg og lik Bestefars Klimasannhet på FB.
https://www.facebook.com/bestefarsklimasannhet/
